Gestapo

I okkupasjonsårene 1940-1945 lærte så vel nordmenn som folk i mange andre europeiske land det hemmelige tyske politi Gestapo å kjenne. I utgangspunktet hadde denne politiorganisasjonen som oppgave å beskytte den tyske okkupasjonsmakten mot motstandsgrupper (partisaner) og å sikre den tyske krigsindustrien og kommunikasjonene i de okkuperte land mot sabotasjeaksjoner. Men hovedoppgaven ble etter hvert å avsløre og arrestere nasjonalsinnede kvinner og menn i alle aldere som var villige til å bekjempe Hitler-Tyskland gjennom illegalt arbeid. Gestapos historie startet samtidig som Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Da ble Reichsfuhrer SS Heinrich Himmler utnevnt til sjef for hele det tyske politi, som var inndelt i tre hovedgrupper: Kriminalpolizei (Kripo), Die Geheime staatspolizei og Sicherheitsdienst. Forstavelsene i GEheimeSTAatsPOlizei ble til det senere så fryktede og forhatte navnet Gestapo. I 1939 bestemte Himmler at de tre nevnte politiavdelingene skulle samles i en ny og sentral organisasjon. "Das Reichssicherheitsamt" (RSHA) med sete i Berlin. Reinhard Heydrich ble sjef for den nye organisasjonen med tittel Chef der sicherheitspolizei und des SD (Sipo og SD). Innenfor den nye organisasjonen utgjorde SD avdeling III, Gestapo ble avdeling IV, Kripo ble rikssikkerhetspolitiets avdeling V, og endelig ble en del av SD som ikke hørte hjemme under avdeling III, organisert under Gestapo og fikk spesialbenevnelsen "Ausland"(utlandet). Sichherheitsdienst (SD) fikk som sitt virkefelt det tyske "Lebensraum" til enhver tid, dvs at det etter hvert kom til å operere i alle land som ble okkupert av den tyske krigsmakt. Gestapos viktigste oppgave var å overvåke og bekjempe motstandsgrupper. Kripo hadde i Nazi-Tyskland samme oppgave som kriminalpolitiet i andre land, nemlig bekjempelse av vanlig kriminalitet, men det tyske Kripo hadde også forbindelseslinjer til Gestapo. Utenlandsavdelingen skulle først og fremst drive etterretningsvirksomhet i utlandet, og da spesielt i de land som tyskerne regnet med hadde en fiendtlig holdning til Hitlers Nazi-Tyskland. Men ledelsen for RSHA brukte på en effektiv måte også sine etterretningsagenter i Tysklands "akse-partnere", Japan og Italia. Etter hvert som Hitler-Tyskland besatte det ene land etter det andre i Europa under 2. verdenskrig, ble det tyske politi organisert på samme måte i alle de okkuperte land som det var i Tyskland, og under ledelse av RSHA i Berlin. Det er hevdet, men ikke bekreftet, at da det tyske krigsskipet "Blucher" ble senket ved Drøbak i Oslofjorden natten til 9. April 1940, gikk de første gestapister som var bestemt for å operere i Norge, til bunns med skipet. Men der er i alle fall et faktum at allerede den 10. April, dagen etter den tyske invasjonen i Norge, ble daværende Oberregierungsrat und SS-Oberfuhrer Stahlecker, av Heinrich Himmler personlig beordret til Oslo for å bli sjef for det tyske politi i Norge. Stahleckers oppgave var i første rekke å overvåke all virksomhet som ble drevet av forvaltningsorganene i Norge, fra departementene og nedover til fylker og kommuner. Dessuten var selvsagt det norske politi en del av hans overvåkningsoppgave.

 

Etablert i Norge

Men enda tidligere, allerede høsten 1939, ble en fremtredende gestapomann, dr. Knab fra avdeling IV (Gestapo) i hovedkvarteret i Berlin, sendt til Oslo. Han ble hos de norske myndighetene akkreditert som personell ved den tyske ambassade, og var i Norge ved den tyske invasjonen 9. april 1940. Så snart Stahlecker var kommet til Oslo, ble Knab beordret som Gestapos første sjef i Norge. Umiddelbart etter at hovedstaden var okkupert, opprettet den tyske politiledelsen sitt hovedkvarter i stortingsbygningen (senere flyttet den til Victoria Terrasse), og allerede den 29. april 1940 var det kommet så mange veltrente og utdannede Gestapofolk fra Tyskland at politiledelsen kunne organisere Sipo og SD etter samme mønster som i hjemlandet. Til å begynne med ble det opprettet "innsatskommandoer" i de fire største Norske byene: Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Og da de Norske styrkene i Nord-Norge kapitulerte den 8. Juni 1940, ble det også opprettet en tilsvarende kommando i Tromsø. Senere ble det i tillegg til disse opprettet såkalte "Aussendienststellen" - utenbys tjenestesteder i 16 norske byer og tettsteder. Disse var underordnet ledelsen i nærmeste by hvor det var opprettet innsatskommandoer. I den første tiden av okkupasjonen av Norge var en del av okkupasjonsmaktens oppgave og hensikt å forsøke å vinne innpass hos den Norske befolkningen. I forsøket på dette innledet derfor tyskerne en storstilt sjarmoffensiv: De var kommet til Norge som venner og var i likhet med nordmennene "rene germanere". Men dette førte ikke fram, og den 20. april, på "førerens" fødselsdag, ble Josef Terboven innkalt til Hitler og fikk ordre om å reise til Norge. Der skulle han som høyeste myndighet i landet - "Reichskommissar fur die besetzen norwegischen Gebiete" - styre landet på Hitlers vegne. Terboven fikk senere som sin nærmeste medhjelper General der polizei, Wilhelm Rediess.

 

Kongen avsatt - stortinget oppløst

Allerede høsten i 1940 var det klart for tyskerne at forsøket på å komme fram til et ordnet samarbeid med Norske myndigheter ikke ville føre fram. Og i sin berømte radiotale den 25. september erklærte så Terboven at Kongen og hans hus var avsatt, og at stortinget og samtlige politiske partier, unntatt ett, var oppløst. Dette ene partiet var Nasjonal Samling, og den eneste vei til frihet for Norge gikk nå gjennom dette partiet, sa Terboven. Men det var nettopp denne veien det Norske folk ikke ville gå. Terbovens tale ble oppfattet som en ekstra krigserklæring til Norges befolkning, og fra denne dagen begynte det Norske folk for alvor å samle seg i kampen mot okkupasjonsmakten. Fra samme tidspunkt forandret også holdningen seg hos Sipo og SD. Etter ordre fra Terboven ble tyske politistyrker nå med full tyngde satt inn i kampen for å knekke den norske sivile motstanden så hurtig som mulig. Gestapo begynte med sitt terrorvelde. Dødsdommer og lange fengselsstraffer ble avsagt på løpende bånd i tiden som fulgte. Holdningen ble ytterligere skjerpet etter Heinrich Himmlers Oslobesøk tidlig på vinteren 1941. "Skutt blir den…", het det i tyske kunngjøringer, og denne straff skulle bli alle til del som drev spionasje, spredte flygeblad eller begikk "landsforræderi". Alle anslag som kunne betraktes som sabotasje, kvalifiserte til dødsstraff, det samme gjaldt fluktforsøk til England, eller for å krenke Tyskland, det tyske flagg eller Adolf Hitler.

 

Skjerpede forhør og tortur

Arresterte nordmenn som nektet å snakke under forhør hos Gestapo, kom ille ut å kjøre. Fordi Tyskland var i krig, het det, var det tyske politi nødt til å bruke drastiske midler for å få de arresterte til å snakke, og Gestapo tok i bruk de såkalte "Verscharfe Vernehmungen" - skjerpede forhør eller tortur. Arresterte hjemmefrontfolk ble utsatt for slik tortur, der Gestapo brukte benklemmer, glødende sigaretter under fotsålene eller i ansiktet, piske og stokkeslag over ryggen eller i baken under forsøkene på å få ofrene til å snakke ut. Iskalde bad var også et kjent torturmiddel ved samtlige Gestapo-avdelinger i Norge. Det må her innskytes at tortur som tvangsmiddel for å tvinge fram opplysninger av betydning for rikets sikkerhet og for krigføringen, var godkjent i Tyskland flere år før krigsutbruddet. Gestapo var uten sammenligning den avdelingen av det tyske politi som var mest effektiv. Ved alle aksjoner mot illegale organisasjoner og grupper brukte Gestapo i tillegg SS-soldater eller wehrmacht-soldater, alt etter behov. Heinrich Himmler hadde som øverste sjef for det tyske politi gitt klare direktiver for Gestapos rett til å rekvirere militærhjelp når det var behov for det. Dette hadde som konsekvens at i Norge fikk Gestapo nærmest uinnskrenket makt, fordi den militære okkupasjonsstyrken var så tallrik og sterk (i juni 1942 var det 250 000 tyske soldater i Norge).

 

Angivere - Gestapos hjelpere

Men selv om det diktatoriske nazistiske system hadde sitt fundament i et politi med absolutte fullmakter, måtte dette politi likevel ha agenter utenfor etaten som blandet seg med folket og rapporterte alt om stemninger rykter til sine oppdragsgivere. Slik også i Norge. Gestapo ble tidlig klar over at det alene aldri ville greie å avsløre illegale militærorganisasjoner og motstandsgrupper. Det måtte derfor ha hjelp av forrædere. "Vertrauungsmanner" var betegnelsen som tyskerne brukte på sine vervede norske agenter (Vertrauen= å stole på). Henry Oliver Rinnan ble den største forræder, angiver og torturist av de "Vertrauungsmanner" som ble vervet av Gestapo i Norge under den 2. verdenskrig. Vidkun Quisling politiske forræderi kan selvsagt ikke overgås, men holder en Quisling utenfor, var Henry Rinnans forræderi det største, og for Tyskland som krigførende nasjon kanskje det viktigste.

 

Mobbet i oppveksten

Henry Oliver Rinnan var født 14. mai 1915 i Levanger i Nord-Trøndelag, og hadde, i likhet med så mange andre unge i mellomkrigsårene, en oppvekst i fattigdom sammen med sine sju søsken. Hans far var skomaker som hadde lite å gjøre, og folk som husker familien, har fortalt at det kunne gå både en og to dager mellom måltidene. Henry Oliver gjennomgikk 7-årig folkeskole i Levanger, og det ble all hans skolegang. I oppveksten ble gutten karakterisert som en einstøing. Han ble ikke akseptert i ungdomsflokken, og både barne og ungdomsårene var derfor en vanskelig tid for ham. Han sto aller nederst på den sosiale rangstigen. Dessuten var han liten av vekst og fysisk svak, var mørk og fremmedartet av utseende, og for dette ble han mobbet av sine jevnaldrende. Han skammet seg også over fattigdommen, og han hadde store vansker med å få kontakt med det motsatte kjønn. I ungdomsårene greide han omsider å skaffe seg en jobb, takket være en onkel som eide en bensinstasjon i byen. Jobben ble på en måte en slags vei ut av isolasjonen i guttemiljøet. Med litt penger i lomma kunne han i hvert fall bli med de andre på en kaffe' og kjøpe seg en kopp kaffe. Men Henry Oliver forspilte fort sine sjanser. For å heve sin sosiale status var det viktig for ham å kunne slå om seg med enda mer penger enn han greide å skaffe seg gjennom ærlig arbeid. Derfor begynte han så smått å naske fra hyllene på bensinstasjonen hos onkelen. Det var varer som han solgte videre til private helere og forretninger rundt om i Nord-Trøndelag. Dette ble oppdaget av en handelsreisende som kom over varer fra onkelens utvalg i en annen forretning. Onkelen ble varslet, og Henry Oliver fikk sparken på flekken. Henry Rinnan som omsider var blitt 21 år og hadde giftet seg, ble nå gående arbeidsledig og fikk store økonomiske problemer. Hjemmet som han og kona hadde bygd opp på lån, falt sammen. Dobbelsengen, kommoden, skjenken og bokhylla ble hentet av lastebiler etter hvert som avdragene forfalt. Han sto mer ribbet tilbake enn noensinne. Det eneste han hadde igjen, var bitterhet og forakt for småbyen og innbyggerne der. I hans verden var det nemlig onkelen og "samfunnet" som hadde knekket ham. Dette la han heller ikke skjul på ovenfor dem som ville høre på ham. Og selv om de færreste hadde større tiltro til det den kortvokste (161 cm) og bitre ungdommen fortalte, ble alle som kom i kontakt med ham, fascinert av det skarpe, intense blikket hans når hen med stor iver berettet den ene røverhistorien etter den andre, alltid med ham selv i hovedrollen. I 1939, under vinterkrigen mellom Finland og Sovjet, vervet Rinnan seg på finsk side. Han kom imidlertid aldri med i vinterkrigen, rett og slett fordi han ble vraket på grunn av sin dårlige fysikk. Enhver kan tenke seg hva dette betydde for Rinnans selvbilde. Da Norge kom med i krigen i 1940, var Henry Oliver Rinnan 25 år, og paradoksalt nok kjempet han, som bare noen måneder senere skulle bli den ondskapsfulle landsforræderen og torturisten, faktisk sammen med de norske styrkene under krigsoperasjonene i aprildagene i 1940. Innsatsen var riktig nok verken stor eller heltemodig, men han tjenestegjorde da som sjåfør på en lastebil som de første krigsdagene flyttet våpen og annen utrustning fra Stjørdal og nordover. Og var det noe Henry Oliver kunne, så var det å kjøre bil. Bilkjøring hadde han lært og praktisert på onkelens bensinstasjon, og like før krigen hadde han også fått jobb som bilselger for et Trondheimsfirma. Det var denne bilselgerjobben som indirekte skulle føre Rinnan videre inn i den "jobben" som resulterte i at mange hundre nordmenn falt i klørne på Rinnanbanden og Gestapo.

 

Verves av Gestapo

Henry Rinnan var fortsatt ansatt som selger for bilforhandleren i Trondheim etter kapitulasjonen i 1940, og den 24. juni dette året ble han invitert til et selskap hos sin arbeidsgiver. I dette selskapet var det også noen tyske offiserer til stede. Disse lot i første omgang ikke til å verdige den kortvokste trønderen særlig interesse. Noe mindre "arisk" av utseende enn skomakersønnen fra Levanger var det jo vanskelig å tenke seg. Likevel kom en av tyskerne i prat med Rinnan, og da Rinnan begynte å fortelle om norske våpentransporter, ble tyskeren elskverdig interessert. Kvelden endte med at Rinnan ble invitert til tyskerens rom på hotell Phoenix tre dager senere. Da Rinnan møtte opp på hotellet som avtalt, fikk han rede på at mannen han skulle møte, var Gerhard Stubs, kaptein i det tyske sikkerhetspoliti… De to ble sittende i flere timer å prate sammen på tyskerens hotellrom. Og da Henry Oliver Rinnan forlot hotellet denne kvelden, hadde han en 100-kroneseddel i lomma. Den hadde han fått fordi han nå var blitt Gestapos første fast ansatte agent i Midt-Norge. Han hadde undertegnet vervekontrakt med SS-Hauptsturmfuhrer Gerhard Stubs, sjef for "Abteilung IV" ved Gestapo i Trondheim. Rinnan ble agent nr. 001 og fikk dekknavnet "Lola". Neste dag kjøpte Rinnan seg en ny, brun dress for en del av pengene. Nå rettet han ryggen, kanskje for første gang i sitt 25-årige liv. For første gang i livet følte han at han hadde fått venner, ekte venner. Folk som viste å sette pris på ham. Samtidig tenkte han på alle de som hadde gjort ham vondt. Endelig skulle han få anledning til å ta igjen. Karrieren som angiver og landsforræder kunne begynne.

 

"Sonderabteilung Lola"

Det første året etter at Henry Rinnan ble vervet av Gestapo, arbeidet han som personlig provokatør uten noen spesiell organisering. Daværende sjef for SD i Trondheim, Hauptsturmfuhrer Stubs, var nemlig ingen tilhenger av organisert virksomhet, men hadde mer tro på den personlige innsatsen til den enkelte agent, og Rinnan var på det tidspunktet av samme mening. Rinnan viste seg snart å være en stjerneagent som oppnådde resultater. Likevel fikk han fort problemer. Han begynte å bli kjent som angiver innenfor motstandsbevegelsen, og hans særpregete utseende gjorde at han var lett kjennelig. Da nyttet det lite om han skiftet dekknavn og identitet. Sicherheitsdienst i Trondheim fikk ny sjef i 1942, og den nye sjefen var Oberregierungsrat Gerhard Flesch. I og med sjefsskiftet skiftet også arbeidsformen for Rinnan. Den nye Gestaposjefen hadde nemlig, i motsetning til sin forgjenger, en klar forståelse av organisering og teamwork. Flesch var således ikke tilfreds med å arbeide ved hjelp av enkelte spredte agenter og angivere, men satte seg som mål å bygge opp et nett av etterretningsgrupper over hele sitt kommandoområde, som omfattet de fire fylkene Møre og Romsdal, Sør og Nord-Trøndelag samt Nordland. Disse gruppene skulle gjennomføre en planmessig infiltrasjon av hele den norske motstandsbevegelsen. Og det var Flesch som ga Rinnan ideen til dannelsen av "Sonderabteilung Lola", der Rinnan selv ble leder og fikk tittelen Sonderfuhrer. Kommandomessig var han direkte underlagt Flesch. Straks "Sonderabteilung Lola" var dannet, begynte Rinnan et møysommelig arbeid med å knytte til seg nye agenter. Selv trakk han seg nå tilbake fra det aktive arbeidet som provokatør, og fikk etter hvert nok å gjøre med bare å administrere sin stadig voksende "bedrift". Sine to første agenter vervet Rinnan på en kafé i Steinkjer. Etter hvert som det kom flere til og avdelingen ble større, utpekte han som sin nestkommanderende en tidligere politimann fra Trondheim, Ivar Grande, som hadde denne stillingen helt til 1944. Da røk Grande uklar med sjefen, og ble isteden leder for en lignende avdeling i Ålesund, der han imidlertid ganske snart ble likvidert av folk fra motstandsbevegelsen. Etter Grande ble en ung frontkjemper, Karl Dolmen, Rinnans nestkommanderende. Dolmen ble drept under forfølgelse av hjemmestyrkene på Inderøy i Nord-Trøndelag like etter tyskernes kapitulasjon i 1945.

 

Verving av medlemmer

De som i første omgang ble vervet som medlemmer i Rinnanbanden, var folk som Rinnan kjente på forhånd, og som allerede hadde samarbeidet med ham mens han var agent. I det videre arbeidet med å skaffe seg nye medarbeidere søkte Rinnan rundt om kring i de "rette miljøene" i Trondheim og Trøndelag, dvs. blant personer som hadde omgang med tyskerne og tjente penger på okkupasjonsmakten, og selvsagt blant medlemmene av Nasjonal Samling. Men det var ikke lett å finne de rette folkene. I følge hans egen forklaring under rettssaken mot ham i 1946, viste det seg at svært mange av "kandidatene" ikke var skikket til oppgaven, og anslagsvis bare ti prosent ble godtatt. Rinnan hadde først og fremst bruk for allsidige folk. Provokatørene skulle jo operere over alt og i alle yrkesgrupper, i bygd og by. Dette nødvendiggjorde et variert utvalg av mennesketyper, da hvert oppdrag krevde sin type, som kunne tilpasse seg omgivelsene og vinne tillit i de miljøer som skulle infiltreres. Dette var som sagt Rinnan klar over, og han satte derfor mye inn på allsidighet, og nådde tilsynelatende ganske langt. Det var derfor ikke bare "utskudd" han rekrutterte avdelingen sin med. Noen var akademikere, en av disse var filologisk student med utmerket eksamen, og en annen var medisinsk student. Andre var forretningsfolk med relativt uplettet rykte, men tyngden av rekruttene kom fra tidligere frontkjempere. Og det fantes kriminelle typer med imponerende straffeattester fra tiden før okkupasjonen. Straks agentene hadde underskrevet sin verveerklæring hos Rinnan, ga han dem egenhendig en kort innføring i provokasjons og angiverteknikk. Opplæringen gikk kort og godt ut på at de i sitt arbeide blant gode nordmenn skulle utgi seg for fiender av Quisling og tyskerne, og spille rollen som innsatsvillige jøssinger eller aktive og organiserte motstandsfolk. Kom de i kontakt med kommunister, skulle agentene vise kommunistiske sympatier. Dersom offeret hadde et liberalt eller konservativt grunnsyn, skulle også provokatørene gi uttrykk for tilsvarende meninger. Generelt skulle de altså snakke kontaktene etter munnen, mens de ved enhver anledning måtte passe på å få demonstrert en troverdig vilje til kamp mot tyskerne. Ovenfor mistenksomme og forsiktige nordmenn skulle agentene ytterst varsomt dreie en samtale over på illegal virksomhet og kanskje antyde at de selv hadde de riktige forbindelsene. Ovenfor folk som åpenbart og direkte viste hat mot tyskerne og Nasjonal Samling, kunne Lola-agentene mer direkte komme med forslag om "illegal virksomhet". Alt dette var arbeidsformer som Rinnan selv, med stort hell, hadde utviklet i sitt arbeid som provokatør gjennom halvannet år.

 

Regulært firma

Det eksisterer ikke noen eksakte opplysninger om hvor mange overløpere som sto i Rinnans tjeneste, som fast ansatte agenter eller som mer tilfeldige observatører og hjelpere. Men da "Sonderabteilung Lola" sto på sitt høyeste, hadde organisasjonen innpå 70 personer på sin lønningsliste. Mange av hans hjelpere nærmest bare kom og forsvant. Enkelte ble drept av motstandsbevegelsen, mens andre falt i unåde hos sjefen og ble henrettet av ham. Mange kom seg på eget initiativ og på forskjellig måte bort fra avdelingen, meldte seg til tjeneste ved fronten eller gikk direkte inn i Gestapos tjeneste. Bare et fåtall personer var hos Rinnan fra begynnelsen til siste slutt. Det gikk ikke lang tid før "Sonderabteilung Lola" ble drevet som et regulært firma, med kassererske og kontordame, med innkjøpssjef og våpensjef. Alle agentene var fast knyttet til organisasjonen, uten annet arbeid ved siden av. De aller fleste av dem måtte også underskrive en lojalitetserklæring ovenfor Rinnan selv. I tillegg til de rene agentene hadde han et stort antall hjelpere som ikke var fast ansatt, men som leilighetsvis jobbet som observatører i bestemte distrikter. Disse fikk som betaling stykkpris p.r. utført jobb, eller for hver opprulling eller aksjon de ga støtet til. Alt som dette kostet i penger fikk Rinnan dekket av Gestapo. I tillegg fikk han brennevin og sigaretter av tyskerne. Da tallet på bandemedlemmer var på det høyeste, hadde han et lønningsbudsjett på om lag 300 000 kroner. Omgjort til dagens kroneverdi ville det tilsvare over et titalls millioner.

 

Gjensidig mistillit

Men Rinnan var slett ikke noen sjenerøs arbeidsgiver, som rundhåndet strødde omkring seg med penger. Begynnerlønnene for de faste agentene var beskjeden, 400- 500 kroner i måneden. I tillegg fikk agentene kost og diettgodtgjørelse på sine provokasjonsreiser eller rassiaer. Ellers fikk de gratis kaffe, tobakk og brennevin. For "vel utført arbeid" kunne det ved enkelte anledninger vanke ekstra betaling. Men for å styrke sin egen økonomi, skaffet noen av agentene seg i tillegg ekstrainntekter på egen hånd ved å drive "innsamling" av penger til motstandsbevegelsen blant velstående negative kontakter og stakk pengene i egen lomme. Den økonomiske situasjonen for agentene kunne således ofte være bekymringsfull. Men også det var med velberådd hu. Rinnan og Gestapo regnet bed at de best kunne holde taket på agentene gjennom et økonomisk avhengighetsforhold. De kollegiale og disiplinære forholdene innen "Sonderabteilung Lola" var også noe helt for seg selv. Det såkalte samarbeidet foregikk i en atmosfære av gjensidig mistillit og mistro. Alle mistenkte alle, noe som i ettertid kanskje ikke virker så besynderlig. Løgn, svik og bedrag var det daglige arbeid for disse folkene. De tjente til livets opphold ved å lyve og forråde andre. Og dette virket som en bumerang mot organisasjonens indre liv. Deres egne våpen slo tilbake på dem selv. Mistanker og mistillit forgiftet tilværelsen i organisasjonen. Ingen kunne stole på noen av sine medarbeidere, for de visste jo at hver og en av dem levde av løgn og bedrag, akkurat som de selv. De ble fanget av forræderiets vannskjebne, frykten for selv å bli forrådt. Det fantes også et slags disiplinærreglement for "Sonderabteilung Lola", men dette er kommet på avveie. Etter det som er opplyst, må det imidlertid ha vært et underlig lovarbeid. Reglementet fastsatte straff fra seks måneders fengsel til dødsstraff for de forskjellige forbrytelser begått av bandens egne medlemmer. Forræderi i enhver form mot organisasjonen og sjefen skulle således straffes med døden. Rinnan hadde like liten tillit til sine medarbeidere som de til ham, og han mente derfor at det var bedre å bruke trusler enn kun å stole på at bandemedlemmene var lojale. Og det hadde han sikkert rett i.

 

Bandeklosteret

Etter en omflakkende tilværelse med lokaler i Fjordgaten og Brattørgaten i Trondheim, flyttet "Sonderabteilung Lola" høsten 1942 sitt hovedkvarter til en villa i Jonsvannsveien 46. I denne villaen, som senere fikk navnet "Bandeklosteret", holdt banden hus resten av krigen, og virksomheten ble styrt derifra. Her må innskytes at det var Rinnan selv som la navnet på hovedkvarteret, og navnet er jo beskrivende nok. Huset var befestet nesten som en bunker, med piggtrådgjerde og faste tyske vakter med automatvåpen og scheferhunder. Rinnans private bosted i nabolaget var alltid bevoktet på samme måte. Fra "Bandeklosteret" ble hele avdelingen ledet. Her var det sekretariat, og hit kom provokatørene for å motta instrukser fra ledelsen, reisetillatelser og falske papirer. Her ble planer for rassiaer og arrestasjoner utarbeidet. I kjelleren var det innredet spesielle fangeceller, og på loftet var det installert en kortbølgesender, som var tenkt å være hovedsentral for et nett av sendere som Rinnan og Gestaposjef Flesch arbeidet med å bygge ut i distriktene, for å lette agentenes arbeid. Fullføringen av dette ble imidlertid stoppet av kapitulasjonen i 1945. Ellers var " Sonderabteilung Lola" også godt utstyrt med teknisk materiell: Bensindrevne biler, automatvåpen og sprengstoff, direkte telefonlinje til Gestapos kontorer m.v.

 

Anlaufstellen

Hovedkvarteret til "Sonderabteilung Lola" var selvsagt godt kjent av motstandsbevegelsen i Trondheim. Rinnan hadde derfor også bruk for andre lokaler for å skjule angivervirksomheten, og det ble derfor i tillegg opprettet en lang rekke "Anlaufstellen" (oversatt: anløpsteder). Disse "Anlaufstellen" var av stor betydning for bandens arbeid. Ett av de viktigste momentene ved hele arbeidsteknikken til Rinnanbanden var nemlig forbindelsen som ble etablert og de negative kontakter. Provokatørene reiste mye rundt omkring i distriktene og oppsøkte sine kontakter, men det var også nødvendig med møtesteder i Trondheim. For banden var det av stor betydning at negative grupper og organisasjoner alltid kunne komme i kontakt med sine "forbindelser" i Trondheim, herunder postadresser og telefonnummer som kunne brukes til enhver tid. Det offisielle hovedkvarteret i "Bandeklosteret" i Jonsvannveien lot seg selvsagt ikke bruke i slike sammenhenger, da det ville bety øyeblikkelig avsløring av bandens virksomhet. For å dekke dette behovet bygde Rinnan ut et nett av hemmelige dekkleiligheter, dekkfirmaer, hotellværelser og kontorer som fungerte som en ypperlig kamuflasje ovenfor alle negative kontakter. Hver kontaktmann eller grupper fikk oppgitt en eller flere adresser, og her foregikk så alle henvendelser og forhandlinger mellom provokatørene og de intetanende ofrene deres. Når det gjaldt å finne en passende straffasje for disse anlausfstellen, viste Rinnan stor fantasi og oppfinnsomhet. En av de kvinnelige bandemedlemmene fungerte således i lang tid som "vertinne" i en dekkleilighet i Erling Skakkes gate 52 i Trondheim. Hun utga seg som en ung fraskilt frue. Og hit var det hels yngre menn som ble lokket, da omgangstonen var fri og dristig. Det var ofte en drink å få, og gjestene ble underholdt med statsminister Nygaardsvolds taler fra London på grammofon! Litt annerledes var atmosfæren i en annen dekkleilighet i Innherredsveien, som ble bestyrt av moren til den før nevnte kvinnen. I denne leiligheten var tonen mer respektabel, og hit ble det gjerne de ikke helt unge tilreisende som ble henvist. De følte seg vel når de ble mottatt med varm kaffe og kaker i et stillferdig borgelig miljø, før de skulle ha konferanser med sjefen og hans menn.

 

Antikvitetshandel

Stort hell hadde Rinnan også med å opprette kontakt med et firma i Trondheim som drev kjøp og salg av husflidsartikler. Innkjøpene ble foretatt av firmaets agenter som reiste rund omkring i distriktene i Trøndelag. Rinnan knyttet innehaveren av dette firmaet til seg, hjalp han å få firmaet refinansiert ved lån, og fikk til gjengjeld ansatt en del av sine provokatører som reisende innkjøpsagenter. Firmaets opprinnelige virksomhet fortsatte som før, men nå samtidig som en ypperlig kamuflasje for Rinnanbandens geskjeft. Stillingene som innkjøpsagenter ga nemlig folkene i banden all mulig anledning til å utspionere lokalbefolkningen og til å skaffe seg nye kontakter, vesentlig i grensedistriktene mot Sverige. Disse "handelsreisende" utga seg selvsagt alltid for ivrige jøssinger, og gjennom kontakten med lokalbefolkningen skaffet de seg, uten å vekke mistanke, verdifulle stemningsrapporter fra en rekke bygder og tettsteder. De opprettet falske illegale organisasjoner og utvidet Rinnans kjennskap til flykningeruter og norsk/alliert etterretningsvirksomhet. En av Rinnans folk ble satt i gang med et lignende firma i skjortevarebransjen. Dette firmaet hadde lokaler i Olav Tryggvasons gt 1 i Trondheim, og ble brukt som dekkfirma og møtested, postadresse og telefonsentral, dit negative kontakter ble bedt om å ringe dersom det skulle oppstå kritiske situasjoner for motstandsgruppene - ekte og falske - på deres hjemsteder. En liten detalj gjorde imidlertid at dette firmaet forholdsvis hurtig ble avslørt som det det faktisk var. Telefonnummeret til firmaet var lett å huske, nemlig 1001. Flyktninger som kom over til Sverige, kunne berette om den sterke organisasjonen som hadde hjulpet dem over grensen, og om det spesielle telefonnummeret som de hadde brukt. Da den Norske sikkerhetstjenesten i Sverige ble orientert, kunne de fort konstatere at de sto ovenfor en av Rinnans mange utløpere.

 

Hurtigruten

Snedig og utspekulert var også systemet som Rinnan fikk i gang på en av hurtigrutene langs kysten, Bergen- Kirkenes. Dette var en "negativ Anlufstelle". Det foregikk på den måten at Rinnan fikk opprettet en liten "negativ" gruppe blant besetningen om bord på båten, som selvsagt ikke visste hvem de jobbet for. Denne gruppen var fast post- og kurerforbindelse mellom "motstandsbevegelsens hovedkvarter" i Trondheim og de mange avdelingene langs kysten både nord og sørover i landet. På denne måten kunne så Rinnan og hans agenter lettvint sende alle sine instrukser, alle sine forsendelser av "illegale" aviser osv. ut til de negative gruppene. Disse visste for sin del hvordan de regelmessig kunne få sendt beskjeder og informasjoner til hovedkvarteret i Trondheim. Noe som kanskje var enda viktigere for rinnan, var det forholdet at han på denne måten satte gode nordmenn i forbindelse med andre gode nordmenn, og ga dem en beroligende følelse av at de alle arbeidet for det samme solide hovedkvarteret til motstandsorganisasjonen i Trondheim. Nettopp dette var et av hovedprinsippene i Rinnans fordektige spill, og en av årsakene til at infiltrasjonen stadig grep om seg, i takt med utbyggingen av negative organisasjoner i flere og flere ledd. Rinnan hadde et stort antall anlaufstellen, og de ble stadig flyttet på og kamuflert på forskjelligste måter.

 

Dekknavn

Henry Rinnan og provokatørene hans brukte alltid dekknavn. Denne bruken av dekknavn voldte store problemer for den norske etterretnings- og sikkerhetstjenesten både i og utenfor landet. Om en provokatør ble avslørt og det ble advart mot ham, skiftet han bare dekknavn og la sin virksomhet til et annet distrikt. Og selv om både signalement og fotografier av vedkommende ble sendt rundt til motstandsbevegelsen, var det ofte til liten hjelp. Rinnan selv hadde "Olav Wist" som sitt dekknavn. I tillegg til dekknavn ble det også brukt såkalte "tiltalenavn" på bandemedlemmene. Hvert medlem ble ved opptak i banden utstyrt med et nytt fornavn, som konsekvent ble brukt i arbeidet. Dette var også et knep som kom til nytte. Det hendte at arrestanter ble torturert og forhørt av så mange som 8-10 av bandemedlemmene gjennom ett eller flere døgn. Da var det ikke lett for ofrene, under rettsaken senere, å kunne peke ut hver enkelt av de skyldige. Av navn hadde de bare kunnet snappe opp en lang rekke forvirrende og kunstige fornavn som var umulig å huske. Av all den torturen som Rinnanbandens medlemmer hadde gjort seg skyldige i, var det derfor bare en liten del som under rettsaken kunne føres tilbake til de enkelte gjærningsmennene. Noe av dette skyldes sikkert Rinnans framsynthet da han innførte bruken av tiltalenavnene på bandemedlemmene.

 

Kvinnene i banden

Kvinnene rundt Henry Rinnan er et kapitel for seg. De spilte på sin måte en betydelig og nødvendig rolle i bandevirksomheten. Det var mange kvinnelige medlemmer i "Sonderabteilung lola". Noen av dem kon fra gode miljøer og hadde hatt muligheter til å skikke seg bra. Andre var rene gate- og tyskertøser. Mange av de yngre er beskrevet som vakre og velstelte, men på en standardisert og ordinær måte, omtrent som dårlige kopier ev filmskuespillerinner. Men uansett hadde de sikkert en betydelig tiltrekningskraft på uvitende unge menn. De visste også å utnytte systematisk sin kvinnelige sjarm under arbeide som provokatører, og spilte derfor ofte en avgjørende rolle i større saker. Det hendte nemlig ganske ofte at nøkterne patrioter som ble forstøkt trukket inn i det negative spillet, var mistenksomme og forsiktige nok til i første omgang å avvise de mannelige provokatørene. Men når det så dukket opp en ung og vakker jente som fortalte at hun for sin del var villig til å løpe all mulig risiko, var det også vanskelig for en modig og innsatsvillig kar å si nei. Det ble derfor helst slik at han ga henne den hjelpen hun ba om. De kvinnelige provokatørene fant ofte en løsning der de mannlige ikke kom noen vei. Ellers deltok kvinnene i det rent organisasjonsmessige arbeidet i banden. De styrte sekretariatet, refererte under avhør, var som tidligere nevnt "vertinner" i dekkleilighetene osv. Et par av dem var utdannet til telegrafister og betjente det nettet av kortbølgestasjoner som Flesch og Rinnan prøvde å bygge ut. I "bandeklosteret" ble det ofte holdt drikkelag som kunne utvikle seg til rene orgier. Kvinnene i Rinnanbanden la neppe noen demper på disse orgiene. Rinnans egen utvikling i forhold til kvinner må det kanskje også skrives litt om. Foran i artikkelen er det nevnt at han hadde store vansker med å få kontakt med det andre kjønn. Dette var nå radikalt endret, og han hadde nå, sitt utseende til tross, en nærmest magisk tiltrekningskraft på damene. Mange av kvinnene han kom i kontakt med, ble hans elskerinner. Og han tålte ikke at andre i banden la an på noen av hans elskerinner. Gjorde de det kunne de rett og slett risikere livet. Følgende beretning kan illustrere det.

 

Avsa dødsdom

I april 1945, kort tid før Tysklands kapitulasjon, ble det holdt "rettssak" i bandeklosteret. Et ungt par var tatt under flukt til Sverige. Mannen var en tidligere bandemedlem, men hadde gått over som agent for den tyske etterretningsorganisasjonen "Abwehr". Han hadde, sammen med sin forlovede, som også var en av Rinnans tidligere bandemedlemmer og hadde vært Rinnans elskerinne, fått kontakt med en mann som skulle lose dem over til Sverige. Denne kontakten var en av Rinnans negative kontakter! Han møtte dem på avtalt sted, der de ventet på bil med sjåfør som skulle kjøre paret til grensen. Den negative kontakten ante selvsagt ikke at sjåføren var Henry Rinnan i egen person. Derimot kjente selvsagt paret igjen Rinnan da han kom for å overta dem. Og Rinnan kjørte paret direkte til "bandeklosteret" i Jonsvannsveien, der det ved middnatt samme kveld den 18. april ble satt rett. Rinnan var selv dommer og ni av bandemedlemmene utgjorde "juryen". Rinnans nestkommanderende var meddommer. De "tiltalte" erkjente at de hadde hatt til hensikt å flykte til Sverige, og Abwehr-agenten tilsto også at han hadde lovt sin Sverige-kontakt at han skulle røpe navnene på noen av "Lola's" medlemmer som takk for hjelpen. Åtte av de ni jurymedlemmene mente at de tiltalte fortjente dødsstraff for sitt "forræderi". Den niende ble utsatt for et raserianfall fra Rinnan, før han egenhendig avsa dødsdommene. Det er antatt at Rinnan likviderte dette paret for å statuere et eksempel ovenfor sine egne. Han ville vise dem at han ikke tålte faneflukt selv om det nå gikk mot krigens slutt, det betydde døden. Men det er kanskje like sannsynlig at det unge paret ble henrettet fordi Abwehr-agenten hadde lagt sin elsk på en kvinne som hadde vært Rinnans elskerinne. Det unge paret levde i sitt fangehull i bandeklosteret til 25. april. Den kvelden ble den dødsdømte kvinnen ført til Rinnans rom. Hvilket forslag han kom med til henne, kan man kanskje ane, men hun ba bare om å bli ført tilbake til dødscellen til sin forlovede. Men straks etter ble hun hentet ut igjen. Rinnan befalte at hun skulle klofoformeres - bedøves - og deretter ga han ordre om at hun skulle kles naken. Rinnan la et rep om halsen på henne, og hun ble hengt i en takbjelke. Etter at hun var død, ble hennes forlovede hentet ut og stilt opp ved siden av den døde kvinnen. Kaldt og truende forklarte Rinnan at nå skulle også han dø. Agenten ble omsider kommandert til å legge seg ned ved siden av den døde kvinnen. Rinnan nøt situasjonen. Flere ganger rettet han pistolen sin mot agentens panne som for å skyte ham, og etter å ha "moret" seg slik noen ganger, trakk han av og drepte Abwehr-agenten. Etter henrettelsen ble likene transportert ut i Trondheimsfjorden og senket i sjøen.

 

En mester i infiltrasjonens kunst

Fra historien er provokasjoner og infiltrasjoner kjent. Henry Rinnan ble en utspekulert og dødbringende mester på dette området, og spesielt i kunsten å spille på negative kontakter. Han lærte sine bandemedlemmer kunsten å innlede samtaler, kunsten å lytte. Og det viktigste av alt, han innprentet sine folk at alt som de oppdaget eller fikk høre under samtaler, skulle de huske og skrive ned så snart de var alene, og deretter avgi skriftlig rapport til sjefen. Det var kun han og han alene som skulle treffe beslutninger om hva "Sonderabteilung Lola" skulle gjøre med de opplysningene som agentene skaffet fram. I det fordekte spill på den negative sektor sendte Rinnan agentene sine nedover hele Vestlandet og langt nordover langs kysten i Nord-Norge og overalt infiltrerte de lokalbefolkningen. De ga seg ut for å være gode nordmenn, og ofte fortalte de høyst fortrolig at de var ettersøkt av tyskerne. På de fleste steder var det mange som ville hjelpe. Godtroende og hjelpsomme nordmenn skaffet disse "stakkars rømlingene" innpass i illegale organisasjoner, som på denne måten ble avslørt. Sleip og beregnende tappet Rinnan de intetanende nordmenn for det de visste om den illegale organisasjonen eller gruppen de var med i. Når hele organisasjonen på denne måten var blitt kartlagt og det ikke lenger var flere hemmeligheter å avsløre, ble organisasjonen overgitt til Gestapo. Våpenlagre ble tatt, flyktninger arrestert, og nordmenn som satte seg til motverge, ble skutt ned. I de aller fleste tilfeller ble de illegale organisasjonene opprullet så effektivt at medlemmene i organisasjonen ikke forsto at det var Rinnan og hans agenter som hadde forrådt dem. Som før nevnt brukte alle i Rinnanbanden dekknavn, og mange gode nordmenn oppdaget først etter frigjøringen i 1945 at de hadde fortalt det de visste om bl.a. Milorg til Rinnan, og at de uvitende hadde samarbeidet med han. Et påfallende smart trekk var det også at når banden hadde avslørt og kartlagt en organisasjon, og den skulle rulles opp og tilintetgjøres av Gestapo, lot de alltid minst en person fra den illegale gruppen gå fri. Denne ene gikk da selvsagt i dekning, men etter en tid dukket han opp igjen, og det illegale arbeidet ble som oftest tatt opp på ny etter kortere eller lengre tid. Den nye illegale organisasjonen som oppsto, ble som regel bygd opp omkring den ene personen som ikke ble arrestert. Så fort Rinnan fikk peiling på at en ny illegal virksomhet var i gang i distriktet, sendte han så dit den agenten som kjente vedkommende som gikk fri. Denne personen ante selvsagt ikke at Rinnans agent var angiver, og igjen fikk "Lola" verdifulle opplysninger av sin negative kontakt, noe som førte til nye opprullinger. Da krigen var slutt, hevdet Rinnan at han disponerte 1794 negative kontakter som aldri ante at de samarbeidet med Rinnanbanden.

 

Arrestasjoner, tortur og mord

Rinnanbanden nøyde seg imidlertid ikke med å innfiltrere motstandsbevegelsen i Norge og så overlate resten til Gestapo. Ofte gikk de selv til væpnede aksjoner med påfølgende arrestasjoner, forhør og tortur av ofrene, og det hendte at ofrene døde av skadene som Rinnanbanden påførte dem. Disse mordene ble selvfølgelig aldri etterforsket av det norske kriminalpolitiet i Trondheim. Skjedde det at Trondheimspolitiet fikk kjennskap til det, kom det straks beskjed fra Gestaposjef Flesch at dette var "eine sondersache" (spesiell sak) som ble etterforsket av det tyske sikkerhetspoliti. Infiltrasjonen foregikk ikke bare innenfor Milorg og de grupper som drev med flyktningetransport. Også innenfor det politiske miljø drev Rinnan det samme spillet. Her var det først og fremst kommunistiske grupper han var ute etter. Hans forhold til kommunismen var for øvrig klart lenge før krigsutbruddet. Han var innbitt motstander av den, og etter hvert som han ble påvirket av tyskerne, la han kommunistene for direkte hat. Gjennom en negativ kontakt fikk han innpass i en kommunistisk gruppe i Trondheim, og oppnådde til og med å komme i forbindelse med kommunistenes politiske ledelse i Oslo, der han hadde en lengre samtale med kommunistpartiets sekretær. Denne trodde på sin side at han snakket med lederen for en større illegal organisasjon i Trondheim. Rinnan opprettholdt kontakten med kommunistgruppen i Trondheim så lenge han hadde nytte av den, og i februar 1942 overlot han opprullingen av gruppen til Gestapo. Mer enn 30 av medlemmene i gruppen ble arrestert, og 10 av dem ble oppstilt foran en eksekusjonspelotong og skånselsløst skutt ned. Det ville bli en altfor omfattende artikkel selv om en bare skulle referere de aller største av alle opprullingene som Rinnanbanden var årsak til. Et par av sakene skal imidlertid likevel omtales her så kort det lar seg gjøre.

 

"Ålesundstragedien"

Under krigen var det mange unge nordmenn som ønsket å komme seg over til England for å slutte seg til de norske styrker som var opprettet der. Noen kom seg dit via Sverige, hvorfra de kom seg over med fly over Nordsjøen. Andre Englandsfarere nådde omsider målet etter en reise rundt nesten hele jorda via Sverige og Sovjetunionen. Men de aller fleste dro med båter av forskjellige slag over havet fra Vestlandet. Kong Haakon sa ved en anledning om Norges forhold til England og USA: "Havet skiller oss ikke - det knytter oss sammen". Allerede fra høsten 1940 var hemmelige organisasjoner opprettet for å organisere flyktningtransport over til England. Fra England, Skottland og Shetland kom så norske soldater tilbake på hemmelig oppdrag i Norge. Mange av disse ble tatt av tyskerne og henrettet, men trafikken fortsatte likevel. Gruppene brakte betydelige mengder våpen og sabotasjemateriell inn i landet til bruk for den norske hjemmefronten. Gestapo fikk selvsagt fort greie på denne trafikken og skydde ikke noe middel for å komme Englandsfarten og den norske hjemmefronten til livs. Terboven ga ordre om å henrette norske soldater som var på oppdrag i Norge fra England, og i januar i 1942 ble tre nordmenn som forsøkte å komme seg over til England, skutt av Gestapo. Det ble Rinnan som av Gestapo fikk i oppdrag å rulle opp den største flyktningeorganisasjonen på vestlandet, etter at en tysk ekspert som var sendt opp fra Berlin, ikke klarte oppgaven. Og infiltrasjonen fra Rinnan og to av hans hjelpere førte til det som i ettertid er kalt "Ålesundstragedien". Tragedien om bord i fiskeskøyta som skulle bringe 23 nordmenn til England er vel kjent, ikke minst gjennom filmen "Englandsfarere". Det var 21 flyktninger om bord, og de trodde at alle om bord var gode nordmenn. Det de ikke visste, var at det også var to angivere om bord, og at disse tilhørte Rinnanbanden. Disse to hadde hele tiden spilt sine roller så godt at ingen fattet mistanke til dem. Og selv om ikke alt gikk helt etter Rinnans plan, resulterte det i at fiskeskøyta ble tatt av tyskerne og samtlige flyktninger ble arrestert. Ålesundstragedien krevde livet til 20 av de 21 flyktningene, 18 av dem, derav to kvinner, ble skutt på Grini fangeleir ved Oslo den 18. april 1942, en døde under forhør på misjonshotellet i Trondheim, og en døde senere i fangeleiren på Grini. I tillegg ble en av organisatorene for flyktningtrafikken i Ålesund skutt i Falstad fangeleir ved Levanger under unntakstilstanden i Trøndelag i oktober 1942. Den eneste som overlevde av flyktningene, var forfatteren Sigurd Evensmo (forfatter av boka bak filmen "Englandsfarere"). Paradoksalt nok var det Gestapos grundighet som reddet han fra å bli skutt. Han var nemlig innblandet i annet illegalt arbeid, og Gestapo ville ikke skyte en mann før de var kommet til bunns i alt han hadde vært med på.

 

Morset-familien

Henry Rinnan og hans "Sonderabteilung Lola" skulle også bli den onde skjebne som rammet familien Morset i Selbu i Sør-Trøndelag. Morset-familien besto av gårdbruker Peder Morset, som også var lærer og klokker i bygda, hans kone Marit og deres sju sønner på gården Klegset. Hele familien viste den ånd og innsatsvilje som besjelet mange nordmenn i de tunge okkupasjonsårene. I full forståelse med hverandre gikk de, alle som en, aktivt inn i kampen for Norges frigjøring, og de måtte betale mer enn de fleste norske familier før det nazistiske barbariet var knust. Da familien Morset besluttet seg for å gå inn i frihetskampen, var den yngste sønnen bare 13 år. Det var egentlig ikke meningen at han skulle vite hva de andre drev med, men i det lange løp var det ikke mulig å holde familiehemmeligheten skjult også for ham. Morset-familien hadde bl.a. som oppgave å bringe radiosendere og annet teknisk utstyr fra Sverige til motstandsfolkene i Trondheim. Det ble den 22 år gamle sønnen Tormod Morset som fikk i kureroppdrag regelmessig å krysse grensen over til Sverige for å hente slikt utstyr og bringe det til Trøndelag. Turene var farefulle og slitsomme. Kurerruta som Tormod valgte, gikk i vilt og øde landskap, med fjelltopper opp i nesten 2000 meters høyde. Vinterstid kan snøstormene herje så voldsomt at uerfarne fjellvandrere har ytterst små sjanser til å overleve i uvær. Det var for øvrig i disse fjelltraktene at general Armfelds soldater omkom i snøstorm og kulde under tilbaketrekkingen fra Trøndelag under den store nordiske krig i 1718. Som regel ble utstyret (radiosendere, våpen o.a.) først brakt i sikkerhet ved heimgården. Her ble det gjemt bort, og hele familien var med på vaktholdet. Når så rutene inn til Trondheim var klare, var det enten Tormod eller en av de andre som dro inn til byen og avleverte utstyret der. Etter at Rinnan hadde avslørt Englandsfarerne i Ålesund våren 1942, stanset skøytetrafikken fra Vestlandet over Nordsjøen i lang tid. Men Rinnan var klar over at det også gikk flyktningruter til Sverige over Selbu og Tydal. Og etter at Ålesundsruten ble sprengt, mente Rinnan og Gestapo at flyktninger fra Møre og Romsdal tok veien til Sverige over Selbu og Tydal.

 

Flyktningloser

Rinnan begynte derfor å infiltrere i disse traktene. Agentene arbeidet effektivt, og flere norske flyktninger ble faktisk hjulpet over til Sverige av Rinnanbanden for at de kunne sende rapporter hjem om sine "dyktige og pålitelige" hjelpere. Dette uhyggelige og fantastiske spill på den negative sektor fra Rinnans side førte omsider til at han (og Gestapo) fikk visshet for at Morset-familien drev med det illegale arbeidet som nevnt ovenfor. I Oktober 1942 erklærte Reichskommissar Josef Terboven unntakstilstand i Trøndelag og deler av Nordland. Tyskerne og Gestapo gikk til aksjon overalt i distriktene. På gården Klegset var vaktholdet ekstra påpasselig under unntakstilstanden. På forskjellige steder i nærheten av gården lå sendere, våpen og annet militært utstyr gjemt. Hele familien levde nærmest i full militær beredskap, da de ventet at Gestapo kunne komme på rassia i bygda hvilken dag som helst. Og Gestapo kom også. Alle hus på gården ble gjennomtrålet og undersøkt, men intet ble oppdaget. Hva Gestapo-folkene vel ikke drømte om, var at to av Morset-sønnene lå like ved gården og fulgte dem med maskinpistoler. Julen 1942 var den siste julehelg hele Morset-familien var samlet. To av sønnene holdt til andre steder i landet, men var kommet hjem for å feire julen. Etter som hele familien var klar over faren med det arbeidet de drev med, ble julehelgen brukt til å drøfte hvordan de skulle rømme dersom Gestapo oppdaget hva de drev med, og på hvilken måte sønnene som bodde andre steder, skulle varsles dersom familien måtte flykte. Kodemeldinger ble avtalt. Og da Gestapo omsider slo til, greide de også å få slått alarm til sønnene utenfor Trøndelag. Familien Morset holdt sin krig gående gjennom hele Januar og Februar 1943. I denne tiden ble det mange farefulle turer for Tormod fram og tilbake til Sverige. Gestapo hadde folk ute, og i Selbu hadde de plassert sine egne tyske agenter, foruten at Rinnan hadde noen av sine farligste agenter der. Ingen i Morset-familien var på dette tidspunkt klar over at noen av deres forbindelser var negative kontakter for Rinnan, og at Rinnan allerede var klar over hva de drev med. Forspillet til avsløringen skjedde i Nord-Trøndelag, der Rinnans nestkommanderende, Ivar Grande, hadde greid å skaffe seg en negativ kontakt i Vikna, et øysamfunn i havet utenfor Namdalskysten. Denne negative kontakten var en lærer ved navn Torvald Moe, som hadde greid å organisere en motstandsgruppe i distriktet som hadde diverse spesialoppdrag for Milorg. Torvald Moe var ikke så lett å lure som mange av de andre negative kontaktene, men også han gikk til slutt med på å møte lederen for en motstandsgruppe i Trondheim. Denne lederen var ingen annen enn Henry Oliver Rinnan, som brukte sitt dekknavn Olav Wist.

 

Ført bak lyset

Under møtet snakket Rinnan godt for seg om behovet for økt kamp mot tyskerne. Men mannen fra Vikna var ikke overbevisst da han reiste hjem. Han var tvert imot skjerpet i sin mistanke, og satte straks i gang undersøkelser for å få brakt på det rene hvem denne Olav Wist var. Men like etter hjemkomsten ble Torvald Moe arrestert av tyskerne etter tips fra en lokal nazist. Arrestasjonen skjedde uten Rinnans vitende, og han ble først rasende over at tyskerne i Vikna hadde forpurret alle hans planer for videre bruk av den verdigfulle negative kontakt som han anså Torvald Moe for å være. Men bandeføreren fikk snart en ny ide, som indirekte skulle få de mest skjebnesvangre følger for Morset-familien i Selbu. Torvald Moe ble ført til Misjonshotellet i Trondheim, der han ble sterkt mishandlet av Gestapo. Dette var første akt i et fordekt skuespill satt i sene av Rinnan og Gestaposjef Flesch. For Rinnan viste allerede det meste om det illegale arbeidet som Torvald Moe drev på med. Torturen ble gjennomført kun som et ledd i Rinnans plan, og ikke for å flere opplysninger ut av fangen. Torvald Moe var for øvrig utholdende og sterk, og røpet ingen ting under torturen. To andre fanger ble "plassert" sammen med Moe da han skulle transporteres fra Misjonshotellet til Vollan kretsfengsel i Trondheim. Det som Moe ikke ante noe om, var at de to andre "fangene" var Rinnans agenter som var plassert sammen med ham for at de skulle vinne fortrolighet hos ham. Da de var i ferd med å stige ut av Gestapos bil utenfor kretsfengslet, skjedde det noe. En mann stormet plutselig mot den tyske sjåføren og slo ham regelrett ned. Det oppsto tumulter og slagsmål rundt bilen, og i kampens hete grep en mann tak i Torvald Moe og ropte: "Følg meg og løp for livet!". Torvald Moe hørte skyting bak seg mens han flyktet. I en sidegate sto en bil parat, og Torvald Moe ble dyttet inn i denne. Bak rattet i bilen satt "Olav Wist" han som Torvald Moe hadde truffet under det hemmelige møtet i Trondheim kort tid før. Med Olav Wist som dristig sjåfør kjørte bilen i stor fart ned til Brattørgata, der den befridde Torvald Moe ble plassert i dekning i en av Rinnans leiligheter. Her ble Moe i over en uke pleiet og stelt med etter torturen. Etter hvert som han kom til hektene, gikk det opp for Moe hvilken fantastisk redningsaksjon han hadde vært utsatt for. Den tidligere mistroen til "Olav Wist" var nå som blåst bort, og han hadde ikke lengre noen reservasjoner for å gi sin redningsmann opplysninger om sin organisasjon og innvidde "Olav Wist" i alle sine hemmeligheter. Moe skrev også brev til sine venner fra dekkleiligheten og fortalte om den mirakuløse redningsaksjonen, og omtalte "Olav Wist" som en dyktig og effektiv motstandsmann som de reservasjonsløst kunne stole på. Etter at Moe var kommet sånn noen lunde til hektene, ble han av andre Rinnan-agenter, som utga seg for å være motstandsmenn, fraktet til Selbu og lagt i dekning der. Senere ble han fraktet videre over grensen til Sverige. Under flukten mot grensen sendte Gestaposjef Flesch telegrafiske ilmeldinger til sine grenseposter om at "en flyktet fange antagelig var under veis til Sverige". Gestapo regnet med at meldingen ville bli snappet opp av illegale kretser i Trøndelag, noe som selvsagt var en del av spillet. Gestapos grenseposter grep selvsagt ikke inn, og Torvald Moe kom, lykkelig og uvitende om sine redningsmenns sanne identitet, til frihet i Sverige. Det hører med til historien at også hans kone ble brakt over til Sverige av Rinnanbanden og gjenforent med sin mann. Dette selvsagt for å vinne ytterligere tillit hos motstandsbevegelsen.

 

Nettet snøres sammen

Mens Torvald Moe lå i dekning på pensjonatet i Selbu, sørget Rinnans agent i Selbu for at en av hans negative kontakter i bygda kom i kontakt med Moe. Denne fikk nå med egne øyne og ører se og høre både om torturen og den fantastiske redningen fra Gestapos klør. Og det er ingen grunn til å undre seg over at den gode selbyggen mistet alle betenkeligheter ved å vise fortrolighet ovenfor Rinnan-agenten. Dette førte igjen til at Rinnan fra dette tidspunkt kort og godt kontrollerte mesteparten av den illegale virksomheten i Selbu og Tydal, og dermed var også Morset-familien fanget i Rinnans edderkoppnett. Rinnan hadde allikevel planlagt å vente en stund med å slå til mot Morset-familien, da han mente at en utsettelse kunne skaffe enda flere opplysninger. Men da han i sin opprømthet fortalte Gestapo om de opplysningene han satt inne med, ga Flesch ordre om øyeblikkelig aksjon, uten å høre på Rinnans argumenter om utsettelse. Gestapo slo til mot familien Morset den 1. mars 1943. Like over midnatt invaderte de gården. I tillegg til tyskerne deltok også Rinnan selv i aksjonen, sammen med noen av sine agenter. Disse var sivilkledde, men bevæpnet. Hele familien lå og sov i 2. etasje på Klegset-gården da gestapistene aksjonerte. Under tumultene som oppsto, greide en av de yngste Morsetsønnene og en annen unggutt, et søskenbarn som overnattet på gården, å flykte gjennom et vindu og kom seg unna tyskerne i nattemørket. Under rassiaen stormet Rinnan bort til en seng hvor en ung mann lå, og ropte: - opp Tormod, de er arrestert! Rinnan var sikket på at det var Tormod Morset han nå hadde foran seg i senga. Men den unge mannen svarte at Tormod var ikke der. Rinnan forlangte å få se legitimasjonskortet hans, men fikk til svar at han hadde det ikke der, men hjemme, da han var dreng på gården og bodde ca en kilometer fra Klegset-gården. Denne "drengen" var Tormod Morset, men han hadde åndsnærværelse til å bløffe selveste Henry Rinnan. Uten å blunke utga han seg for gårdsgutt, samtidig som han ved tegn og grimaser fikk varslet de øvrige i familien om å spille med. Samtidig løy han at Tormod var på hytta, Rinnan ville øyeblikkelig reise oppover, og Tormod sa seg villig til å være med. Han kledde på seg og fikk smuglet med seg en lang kniv. Nistemat ble også laget i stand. Men så ble Rinnan mistenksom. Kanskje var han redd, for han ville nå at tyskerne skulle ta turen til fjells. Tyskerne på sin side insisterte på at Rinnan skulle reise. Aksjonen endte med at fjellturen ble avlyst, og Rinnan med følge dro tilbake til Trondheim med uforrettet sak.

 

På flukt

For Morset-familien var det nå bare en ting å gjøre: Å komme seg vekk snarest mulig og før Gestapo innfant seg på ny. De forlot derfor gården samme natt. Tormod dro for seg selv, og fikk i oppdrag å sørge for å få sendt alarmmelding til sine to brødre som bodde hjemmefra, slik at også de fikk anledning til å rømme fra landet. Meldingen kom også fram, og alle tre kom seg i godt behold til Sverige. Resten av familien, som nå besto av faren Peder, moren Marit og de tre sønnene Oddmund, Helge og Trond De to siste var bare 16 og 13 år gamle - kjørte med to hester og en slede til en gård lenger opp i bygda. Der ble hesten, moren og yngste sønnen satt igjen, mens faren og de to eldste sønnene bega seg på ski innover fjellet til en setervoll ved et fjellvann. De var allerede klar over at tyskerne var etter dem. Den første natta på setra lå de under et grantre, men våget seg inn i seterbua utpå dagen neste dag. Allerede utpå ettermiddagen var setervollen omringet av tyskere. Oddmund Morset grep da maskinpistolen sin og sprang ut og fikk på seg skiene, men rakk ikke å få med seg skistavene. Faren, Peder Morset, sprang ut og la til fots over den åpne setervollen, mens Helge ble stående inne i seterbua. Tyskerne begynte å skyte, og det endte med at Oddmund Morset ble drept under skuddveksling med tyskerne, unggutten Helge ble truffet av et skudd i en arm, slik at den måtte amputeres senere, og faren Peder ble tatt til fange. Etter arrestasjonen ble Peder Morset utsatt for brutal tortur. Men han var sterk, så vel fysisk som åndelig, og hadde aldri noe å fortelle Gestapo. Tyskerne dømte han til døden. Den 19. mai 1943 ble han ført til Vollan kretsfengsel til rettestedet på Kristiansten festning i Trondheim og henrettet sammen med ti fra kommunistgruppen som er omtalt tidligere i artikkelen. Denne beskrivelsen av Morset-saken er gjort kortfattet og dermed ufullstendig. De som er interessert i en fyldig beretning om denne familietragedien som Henry Rinnan sto ansvarlig for, kan lese boka "Og tok de enn våre liv", av forfatteren Per Hansson.

 

Rettsaken mot Rinnan og hans bande

Like etter frigjøringen i mai ble Henry Rinnan arrestert under forsøk på flukt til Sverige. Han selv og noen av hans bandemedlemmer ble overmannet av hjemmestyrkene på en seter i Verdalsfjellene i Nord-Trøndelag. Rettsaken mot ham og 29 andre medlemmer av "Sonderabteiling Lola" begynte ved Frostating lagmannsrett i Trondheim den 30. april 1946, og dommen falt den 21. september samme år. Aktor var statsadvokat John Lyng, som senere ble utenriksminister og statsminister i Norge. Henry Rinnan ble i dommen personlig gjort ansvarlig for 13 mord. Han selv og ti andre fra banden ble dømt til døden, åtte ble dømt til livsvarig tvangsarbeid, mens resten fikk straffer fra 20 års tvangsarbeid til fengsel i 2 ½ år. Lagmannsretten innstilte fire av de dødsdømte til benådning til livsvarig tvangsarbeid, men dette ble av kongen i statsråd etterkommet for bare to av dem. Senere ble ytterligere ca 30 medlemmer av "Sonderabteilung Lola" stilt for retten og domfelt. Under rettsaken mot Rinnan ble det fra pressehold flere ganger reist kritikk mot rettens formann, lagmann Nissen, fordi man mente lagmannen var alt for overbærende med enkelte av de tiltalte og ovenfor enkelte vitner, spesielt vitner som framsatte grove beskyldninger mot rettsoppgjøret. Men da saken var avsluttet og tatt opp til doms, opplevde man at flere av de tiltalte reiste seg og takket lagmannen for hans ledelse av saken. Også aktor sa noen ord henvendt til lagmannen, idet han henviste til ansamlingen av primitive og raffinerte torturredskaper som lå på et bord foran retten, og som var en del av bevismaterialet i saken: - Der har ikke vært brukt redskaper eller instrumenter for å få frem sannheten i denne sak. Det eneste redskap som har stått til rettens disposisjon, er den beskjedne klubbe av tre som ligger på lagmannens bord. Enkelte har hevdet at selv den har vært benyttet for lite, at de tiltalte har hatt for fritt spillerom under saken. I dag er det ingen som lenger hevder et slikt syn. Nå, når dommen skal avsies, forstår alle hvor sterk den domstol står, som aldri har vist fra seg en anmodning fra noen tiltalt om å få føre beviser for sitt forsvar, og som har veiet og prøvet hver eneste innvending og protest." Den 1. februar 1947 ble det fra justisdepartementet utsendt følgende pressemelding: "Etter at Henry Oliver Rinnans anke over lagmannsrettens dom var avvist av høyesteretts kjæremålsutvalg og en søknad om benådning for han var avslått i statsråd 31. januar, er dødsdommen fullbyrdet ved skyting." Vel fem måneder senere ble åtte av de andre dødsdømte ført til retterstedet. Da Rinnan omsider måtte stå til ansvar for sine ugjærninger, ble han sammen med sine medhjelpere gjort ansvarlig for 80 drap, 100 tilfeller av grov tortur og for at flere enn 1000 nordmenn ble kastet i fengsel, hvorav flere senere ble sendt som "Nacht - und Nebel" fanger til tyske konsentrasjonsleire. Likevel er det tvilsomt om alle hans ugjærninger kom fram og fikk sin rettferdige behandling under rettsoppgjøret mot banden. Historien om Henry Rinnan og Rinnanbandens ugjærninger kan kanskje mest naturlig avsluttes med et sitat fra statsadvokat Lyngs innledningsforedrag under rettsaken: "Påtalemyndigheten gjør seg ingen illusjoner om at den har avslørt alle Rinnanbandens ugjærninger, eller at de noen sinne vil bli avslørt." Det er sagt ar Rinnan smilte sitt sleske smil da han hørte denne bemerkningen. Var det fordi statsadvokaten hadde rett?

 

Hva slags person var Henry Rinnan?

Rundt personen Henry Rinnan har det i ettertid dannet seg mange myter, og det har vært en tendens til å karakterisere han som et geni som var kommet på avveier. Spesielt under rettsaken mot ham i 1946 kom det fram mange slags vitnebyrd om hans personlige egenskaper: hvilket inntrykk han hadde gjort på sine tyske oppdragsgivere, på sine medarbeidere, på de utallige nordmenn som han hadde ført bak lyset, og på de sakkyndige som hadde hatt ham til psykiatrisk observasjon i forbindelse med rettsaken. Til sammen gir vel disse en beskrivelse av mannens personlighet som stemmer sånn noen lunde med virkeligheten. Rettsforhandlingene viste også omverdenen hvilken image Rinnan helst ville gi seg selv. Det var helt klart at det var av stor betydning for ham å gi inntrykk av at det meste ham hadde foretatt seg, var en konsekvens av hans ideologiske grunnsyn. Hovedpunktet i han ideologi, påsto han selv, var en prinsipiell anti-kommunistisk holdning. Dette grunnsynet hadde gjort ham til en nasjonalsosialist av dypeste overbevisning. Etter hans oppfatning måtte kommunismen angripes med alle metoder, og i dette oppgjøret var det ikke bare lov til, men helt nødvendig, å bruke de metodene som han og hans tilhengere hadde benyttet seg av. Hvert bedrageri, hvert torturforhør, hvert drap tjente til en fornuftig hensikt i denne kampen. Hans (u)gjærninger således foretatt i full overensstemmelse med ordspråket "hensikten helliger midlet". Forsøkene fra Rinnans side på å framstille seg selv som en politisk filosof var likevel nokså mislykket og til dels rent vrøvl. På sett og vis var han nok en intelligent person, men han hadde ikke den form for intelligens som var påkrevet i denne sammenheng. Han var helt blottet for kunnskaper på det ideologiske planet, selv om han prøvde å sjonglere med enkelte teoretiske ordklisjeer og vendinger. Disse var imidlertid påklistret, uten innhold, og han forsto dem knapt selv heller. Med utgangspunkt i uttalelsene fra de psykiatrisk sakkyndige uttalte aktor, statsadvokat Lyng, under rettsaken at det nok var så at Rinnans medfødte intelligens lå noe over det gjennomsnittlige, men ellers var han overraskende fattig på kunnskaper og innsikt. Mange av hans instinkter var derimot sterkt utviklet, bl.a. hans primitive sluhet og tilbøyelighet til list, og ikke minst hans ærgjerrighet. Og en sterk vilje virker alltid suggererende på andre. Hos Rinnan var disse karaktertrekkene i tillegg kombinert med en uhyrlig brutalitet og kynisme. Etter aktors syn var Rinnan en følelseskald, listig, brutal, hensynsløs, ærgjerrig og viljesterk person med stor selvfølelse. Og, dessverre, gjennom den omgangskretsen han møtte og de oppgaver han fikk hos det tyske sikkerhetspolitiet, fant han grobunn for å få disse egenskapene til å vokse og utfolde seg. Aktor hevdet videre i sin prosedyre at Rinnan slett ikke var noen forkvaklet naturbegavelse, heller ikke et geni som var kommet på avveier. Tvert imot var han et overflatefenomen, en brutal og utspekulert taskenspiller. Derfor var det heller ikke noe grunnlag for at det skulle danne seg en legende omkring en slik person. Under normale og ordnede forhold ville han trolig aldri gjøre seg gjeldende i samfunnet. I dommen fra Frostating lagmannsrett beskriver Rinnan på følgende måte: "Han er utstyrt med en intelligens over gjennomsnittet, med sterk viljekraft og usedvanlig sluhet. Han må karakteriseres som en følelseskald psykopat uten sans for moralske verdier… Med fullt overlegg har han utført eller latt utføre umenneskelig tortur og drapshandlinger hvis formål har vært å tjene fienden og dermed sin egen ærgjerrighet… "

 




[ Tilbake ]